Tusen takk for at jeg fikk være en av appellantene i går. Det var en ære. Når man snakker sorg i kjølvannet av selvmord, beveger man seg i ulendt terreng. For selv om jeg har blitt godt kjent med min egen, vet jeg at sorg oppleves forksjellig av alle. Og at vi finner trøst, forståelse og mening i ulike konklusjoner. For meg har det blitt viktig å være ærlig og åpen. Det har blitt viktig å snakke om tapet og om hvordan det har farget mitt liv. Å vise at sorg ikke går over, som jeg trodde før jeg opplevde det selv. Fordi selvmord lenge har vært et tabu, som for mange etterlatte kan gjøre livet ensomt. Vi er ikke alene, og det merket jeg på Universitetsplassen i går. Å tenne lys sammen med dere som også er sterkt preget av tapet og sorgen var dypt berørende. Og helbredende.